Litteratursalong med Marina Fetter

Язык:      русский     english     bokmål

Marina Fetter, den latviske forfatteren og biolog av yrke, er gjest i vår litterære salong. Vi presenterer et kapittel av hennes bok På kysten av El-Yavr sjøen, en mystisk historie av parallelle verdener.

Marina har aldri vært i Norge, men hun er kjent med den dramatiske skjønnheten til det nordlige landskap.

Hilda, en hovedperson i historien, oppdaget plutselig en parallell verden, helt annerledes enn hennes egen. Den andre verdenen finnes i Norge på kysten av El-Yavr sjøen. Der forstår dyr og mennesker hverandre.. Der finnes en elv og en foss med sånt rent og gjennomsiktig vann at det kan forvandle hekser som er trøtte av sin egen ondskap til kvinner igjen.. Der bor en katt Berserk , tjeneren til gamle vikinger og vokteren av El-Yavr områdets regler... Der finnes Sannhetens Speil , og man kan se det viktigste i livet i dette Speilet.

Hvem er Vokterne?

Etter å ha gjort unna alle formaliteter med billettregistrering , toll og passkontroll, har Hilda satt seg i stolen i nærheten av flyvinduet, på forhånd festet beltet og lukket øynene. Hun skal fly til Oslo. • Vel, greit, jeg skal etterpå skjønne hva jeg skal der og hvorfor jeg er tiltrukket av dette stedet,- tenkte Hilda og sovnet. Da hun våknet, hadde flyet allerede landet på Gardemoen. Siden den dagen, når professor Vilfrand hadde vist henne og Marek Heksefossen og hadde fortalt om Vokterne, hadde Hilda blitt syk av « djevelskap og utenomjordisk tull», som Marek kalte det.

Hun var veldig lei av å diskutere med ham og hele tiden forklare at dette ikke er « tull og djevelskap», men en øvrig verden, utenfor vår egen . Dette hadde professor Vilfrand forklart i den minneverdige forelesningen.

Og den eksistensen var knyttet til henne, Hilda, med noen uforståelige bånd. Derfor må hun få se denne innsjøen i Norge, se denne fossen og forstå alt.

Men Marek skjønte henne ikke, han brydde seg ikke om denne øvrige verden , hans egen virksomhet var nok for ham – med sine foranderlige øyne, mane av rødlig hår , fleksibel kropp og entusiastisk sjel. I tre år av deres tankeløst vennskapelige forhold med artig sex og konstant rivalisering i studiet, hadde han fått for vane å ta vare på henne og løse hennes små hverdagsproblemer.

Men plutselig hadde hun blitt opprørt. Og Marek kan gjøre ingenting med det, han bare solid og morsomt rynket pannen, tygget røykepipen sin, og kastet opp hendene. Men mest likte han ikke professors Vilfrand oppførsel. Som vanlig i deres miljø, kalte de hverandre på navnene etter deres felles tur til den Kapp Kolka, men de holdt fortsatt av respekt på De.

Noe var galt med Hilda. Hun krenket ikke reglene for god oppførsel og sa også «De, Artur..,» - men professor oppførte seg helt annerledes. Ikke ofte, men av og til smeltet den brune skumringen i hans øyne, dekket opp den iriserende honnings huen, og da sa han til Hilda - «Du».

Hilda reagerte ikke tilsynelatende, men Mareks sjalu øyne og med hørselen følte han en trussel mot sitt eierskap.

Kvelden etter turen til Kapp Kolka tilbrakte de i Den Gamle Byen. Hilda førte dem på smale kurvede gater med hevete skinnende brosteiner under føttene. Marek visste nøyaktig at det finnes ingen kafe` i dette stedet av Den gamle Byen, men Hilda gikk hardnakket videre til Brewers gata svingen og der ved siden av Den Svenske Porten blinket det skiltet « Dzidras hjemmelagte Søtsaker». Der stanset de – Marek med rynket panne, og professor Vilfrand med en skjult smil i munnvikene.

Uteplassen var liten, klemt mellom veggene av middelalderske hus. De brune skrå bjelkene, de smale vinduene og den lille plassen av tidligere brosteingater. På veggene opp til takene grodde det ville druer. Nå i September flammet bladene på druetrærne med varme brune og gule fargetoner. Som om de skyndte seg å gi ut til den kjølige høstlige byen sin korte flamme av sommersola.

Der sto tre stoler ved siden av det eneste bordet under taket.

Mens en jente kledd i en lang kjole og en kyste dekket bordet, de hadde tid til å snakke om Universets sladder, prate om dataspill og om talentfulle studenter. De rett og slett bablet som gamle venner.

Av sedvanlig kulde og mangel på sosiale antenner hadde professor Vilfrand forsvunnet et sted, hans øyne hadde blitt lysere og han hadde forandret seg fullstendig. Lett og artig fortalte Artur de korte historiene av sitt studentliv , men det var uforståelig hvor han studerte og når – han fortalte noe om studenter av Salamanka Universitet, noe om elevene av Latende Buddha, den klokeste mannen på sin tid.

Hilda lo, mens hun spiste grillete pølser, men Marek , satte til side sin pipe, og til angrep på en stor bit lammelår. Den spenningen som de overlevde på Kapp Kolka krevde påfyll av energi.

Da den verste sulten var borte, hadde mennene røykt – Artur med sigarett, Marek – med pipen. Etterpå kom det honningkake – kafe eierens stolthet og hemmelighet. Den rett og slett krevde å bli spist med en gang. Mens Hilda spiste den store biten av kake, stirret Artur på henne med et merkelig blikk.

Etterpå, og som om han hadde tatt en veldig viktig avgjørelse, hevet han et glass vin, så inn i øynene hennes og sa henne med høytidelig stemme: • Kjære Hilda, skål for forståelse..Det er ikke enkelt – å forstå..

Han så på Marek, så årvåkenhet i hans øyne og fortsatte med en annen tone – rolig, seriøst og mykt : -Det som skal jeg fortelle kan virke helt utrolig. Kanskje bare tull..Det er normalt. De som er pragmatiske og rasjonelle som dere kan ikke straks tro på mange virkeligheters eksistens. Der blandes mange tider og det finnes mennesker som bor tusenvis kilometer fra hverandre og deres liv er også adskilt av tusener år. Ja da, det er en normal tilstand av Universet. Det finnes få lover av Transformasjon og Penetrasjon. Og de fungerer på mange nivå..En del av den øvrige virkeligheten hadde jeg vist dere..Der på Kapp Kolka..Men kanskje er det uinteressant for dere? • Marek kastet et sideblikk på professor Vilfrand.

-Nei, Artur, det er meget interessant. Som en av mange hypoteser om Universets strukturer. Men jeg ville gjerne ha fått vite på hvilken måte angår dette meg og Hilda? Vet du, jeg har ingen lyst til å penetrere Universets hemmeligheter. Gud velsigne dem, la dem leve separat fra meg. Og blant annet er jeg usikker på om det bare var et velforberedt lasershow. Jeg bare forstår ikke hvordan det var mulig å gjennomføre det?

Artur smilte, deretter senket han hodet, skjult øynene og sa veldig stille : -Marek, jeg orker ikke å påvirke dere. Jeg kunne fortalt ingenting, men bare skapt en situasjon der du på eget initiativ reiste til Norge for å søke etter denne innsjøen .

• Det stemmer for arrogant, professor! Vi to det er ikke på det laveste nivået ungdommer i dataspill! -Dette er sant, uavhengig av deres tanker i dette tilfellet ....Men jeg har et annet mål – å hjelpe dere og befri dere fra stereotype tanker. Med andre ord, å flytte dere til et høyere nivå av livsforståelse. Å supplere deres rasjonalisme, ærlig sagt. • Og hva i helvete trenger du det for? Hva er galt med min rasjonalisme? I alle fall er det min egen sak – å være rasjonell eller fordype meg i dette mystiske tullet. Marek var litt fornærmet og var klar til å fortsette med en skarpere fase av diskusjonen, men Hildas bebreidende blikk og hennes varme håndflate hadde stoppet ham. De stolte Mareks forfedre mumlet rasende gjennom deres tykke bart «Uff, helvete* og dro til hjørnet med ølfat. Og da løftet Artur Vilfrand hodet og kastet et blikk på Hilda. Deretter hadde han snakket igjen. Og i løpet av den neste halvtime kunne hun ikke slippe vekk fra øynene hans. Det var slik at hun hadde gått gjennom mørket av tunnelen, hadde fått sett uvanlige steder og hadde trodd på ham. Umiddelbart og betingelsesløst. Da hadde han sagt alt hva han hadde villet si, og fra da av hadde Hilda vært helt klar til å fly for å søke etter Heksefossen i Norge, i Sri Lanka, I Narka ørkelen , i krateret av Eyjafjallajokull-vulkanen – hvor som helst. Bare å se med sine egne øyne den verdenen av Transformasjon og å forstå hvorfor det kommer til henne i mareritt.

Det var som professor Vilfrand hadde fortalt. I den verdens Penetrasjonssone eller i den Frontiresonen foregår slike hendelser med mennesker at de endrer deres livsforståelse og dermed deres egne skjebner. Disse sonene er som transformasjons sonene. For noen – en rask oppbygging av livserfaring, for de andre – sjelens frigjøring fra de undertrykkende fortidsrestene. For de tredje – bare åpning av deres muligheter.

Artur Vilfrand selv er ikke et helt menneske. Han er Vokter. Eller Kommunikator , dette ordet liker han bedre. Den som passer på verden, den som organiserer. Dette er det neste nivået av menneske eksistens. Men ikke hvert menneske kan bli Vokter. Bare de, som er på vei via sine regenerasjoner i Den Sansara Runden – Artur brukte buddhistisk term – er i ferd med å utvikle seg og å gå til høyere nivå av livsforståelse. Uten noen tilbakeskritt i sin bevegelse på eksistensens trapp.

Vokternes levetid er ubegrenset, i alle fall målt i menneskelige dimensjoner, og de har enorme muligheter til å drive med psykologiske manipulasjoner og virksomhetsledelse. Samtidig er de underlagt Den Strenge Livsloven blant mennesker.

Artur selv tjener i Laget av De Høyeste Vokterne. Betydningen og målet til Vokternes arbeid , deres formål – å trekke ut og transformere menneskers emosjonelle energi og å holde balansen mellom Det Godet og Den Onden på Jorden. De kaller det som oransje – svart dobbelspiral.

Et menneske lever i en dobbelstrøm. Strømmen av oransje solenergi er kjærlighetens styrke og kreativitet, svart energi betyr styrke til hat og ødeleggelse. Begge deler føder menneskers sjeler, deres handlinger , følelser og emosjoner. Balansen mellom disse to sidene er den eneste og uunnværlige betingelsen for et liv på Jorden.

Det er nødvendig å passe på mennesker. De er egoistiske, utålmodige, liker spenninger, krigerske og intolerante. Derfor strømmer veldig ofte den kraftige strømmen av Den Svarte Energien av Ødeleggelse inn i Den Oransje Elven av Opprettelse. Det foregår i menneskers sjeler og innebærer en trussel mot deres skjebner.

Betingelsen og formål av Vokternes kaste – å observere, å søke etter årsaker og å balansere Glede og Fortvilelse, Onde og Godhjertethet, Hat og Kjærlighet. Å støtte Den Store Balansen i vår felles verden som består av massevis separate parallelle verdener som av og til krysser og penetrerer hverandre.

Gjennom Penetrasjonssoner foregår en forbindelse mellom verdener og holder en energiomsetning. Det er en struktur av Universet - fast utvikling og bevegelse av energi, informasjon, ideer...

Da hadde Artur sluttet sin tale og hadde røykt , fikk Hilda enorm lyst til å spise en stor svinekotelett og en porsjon av pisket krem. Professor Vilfrand hadde gjettet hennes ønske med en gang og hadde bestilt en dessert med blåbær, molter og bringebær.

Mens hun raskt og ivrig spiste, hadde Marek sittet helt taus, røykt sin pipe og stirret misbillende på henne. Han hadde allerede bestemt seg at professoren bare tullet, mens hans mål var forsatt ukjent. Men gradvis kom han til en konklusjon at dette målet sitter nær ham og slikket søt krem på leppene. Hans humør var blitt helt ødelagt. Han hadde nektet å fly til Norge sammen med Hilda. -Jeg må slutte et prosjekt – sa han og la til – Og du skal bare kaste bort tiden , du, Hilda, og jeg skal måtte hjelpe deg etterpå – han kunne ikke motstå å bebreide henne.

---

---

Вернуться к списку публикаций на странице Литературно-музыкальный салон