Økonomiske forhold mellom ektefeller

Язык:      русский     english     bokmål

Det sies at en av fordelene ved å gifte seg, er at forholdet da blir regulert av rettsregler. Det er på mange måter riktig. Særlig hvis ektefellene senere blir separert eller skilt, vil rettsreglene kunne hindre tvister og gjøre det enklere å dele formuen.

Innledning

Dersom det kommer til brudd, er det selvsagt viktig å kjenne reglene. Men også før ekteskapet inngås, og mens det består, kan det være nyttig å ha slik kunnskap. Det er blant annet en viss adgang til å avtale andre ordninger enn de som følger av loven. I et ekteskap er det naturligvis mye som er viktigere enn rettsregler. Vi tror likevel at kjennskap til ens egen og ektefellens rettslige stilling kan være med på å legge forholdene til rette for et godt samliv.

Lovtekster er ikke alltid så lette å forstå. Vi har derfor laget dette lille orienteringsheftet, hvor vi vil prøve å få fram en del hovedpunkter om det økonomiske forholdet mellom ektefeller etter ekteskapsloven som gjelder fra 1. januar 1993. Loven gjelder også for ekteskap som ble inngått tidligere, men ikke hvis samlivet ble brutt før 1. januar 1993.

Vi skal i denne brosjyren følge ekteparet Hedda og Morten for å se hvilken betydning rettsreglene har for dem. Reglene er selvsagt de samme enten det er Hedda eller Morten eksemplene gjelder. Vær oppmerksom på at vi her bare tar opp forholdet mellom ektefellene, ikke forholdet til barna de har. Du bør også være klar over at Stortinget kan forandre lovverket. Hvis du finner punkter i denne framstillingen som har særlig stor interesse for deg selv, så forhør deg for sikkerhets skyld nærmere hos en jurist (se under Råd og hjelp). Da kan du få brakt på det rene om de reglene som vi har omtalt fortsatt gjelder når du leser denne brosjyren.

formuesforhold under ekteskapet

Underholdsplikt I et ekteskap har ektefellene sammen ansvaret for å dekke de utgiftene og gjøre det arbeidet som kreves for det felles husholdet, for oppfostringen av barna og for å dekke ektefellenes eget behov. Både Hedda og Morten har plikt til å være med så godt de kan på underholdet av familien. Hvordan dette skal gjøres, kommer an på den enkeltes forutsetninger, og hvordan de blir enige om å ordne seg. Loven slår fast at arbeid i hjemmet er en fullt ut likeverdig måte å bidra til underholdet av familien på, som å bidra med lønnsinntekter.

Ektefellene har plikt til å gi hverandre de opplysninger som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. De kan også kreve kopi av den felles eller hverandres ligning fra ligningskontoret, og de kan kreve opplysninger av banker og andre finansinstitusjoner. Ektefellene skal yte sitt for at familien skal ha det vanlig godt sammenlignet med andre familier i tilsvarende forhold. Ut over dette har ikke Morten plikt til å arbeide overtid eller Hedda plikt til å bruke av sin formue for å øke familiens levestandard enda mer.

Hvis Morten har lønnet arbeid, mens Hedda jobber i hjemmet, har ikke Morten oppfylt sin del av underholdsplikten selv om han dekker de faktiske utgifter til mat, klær og hjem. Hedda har også krav på å få et passende beløp for å dekke sine egne behov, for eksem pel til medlemskontingenter, bøker og sportsutstyr. Penger som hun sparer av dette beløpet, eller de tingene hun kjøper, blir fullt ut hennes egne. Dersom den ene ektefellen forsømmer sin underholdsplikt, kan han eller hun bli pålagt å betale fast underholdsbidrag til den andre ektefellen.

Dette er nok mest aktuelt etter en eventuell separasjon eller skilsmisse (se brosjyren “Separasjon og skilsmisse”), men bidragsplikt kan også pålegges mens ekteskapet består. Her kan en advokat eller et familierådgivningskontor gi nærmere opplysninger.

Ansvaret for gjelden

Det er viktig å være oppmerksom på at ektefellene som hovedregel bare er ansvarlig for den gjelden han eller hun selv har stiftet. Dette innebærer at en kreditor bare kan ta seg dekket i eiendelene til den ektefellen som har stiftet gjelden. Når det gjelder gjeld som er tatt opp for å kjøpe inn det som er vanlig for det daglige husholdet og for å dekke barnas eller ektefellenes behov, blir imidlertid begge ektefellene ansvarlige. Dette gjelder selv om ektefellene ikke er enige i alt som blir kjøpt inn, så lenge man må kunne si at det gjelder ting eller varer som er nødvendige ut fra hva folk flest mener. På samme måte blir ektefellene sammen ansvarlige for utgiftene til leie av familiens bolig. Selv om bare Hedda står som leietaker i avtalen med huseieren, blir altså også Morten ansvarlig for at husleien betales.

Felleseie

De aller fleste ektepar i Norge har felleseie. Regelen er at ektefellene har felleseie dersom de ikke har avtalt at de skal ha særeie. Mange er nok ikke helt klar over hva felleseie betyr. Det er heller ikke så viktig mens ekteskapet består. Som vi skal se senere, er det særlig når ekteskapet opphører ved skilsmisse eller død at det får betydning om ektefellene har felleseie eller særeie. De eiendelene ektefellene eier når de gifter seg, og de eiendelene de blir eiere av mens de er gift, inngår i det vi kaller felleseie. Felleseie har ingen betydning for om det er Hedda eller Morten, eller begge, som kan sies å eie en gjenstand.

Ordet “felleseie” kunne kanskje tyde på at ektefellene nå eier alle ting sammen. Det er ikke riktig. Det er den av ektefellene som har anskaffet eiendelen, som er eier av den. Dette vil for det første si at hver av ektefellene er eiere av det de eide før ekteskapet ble inngått. Videre er det den av ektefellene som har kjøpt, arvet eller fått en eiendel under ekteskapet, som er eier av denne eiendelen. Hvis Morten for eksempel eier en bil når han gifter seg med Hedda, er bilen hans også etterpå. Han kan alene bestemme om den skal repareres eller selges. Det samme gjelder for Hedda hvis hun under ekteskapet kjøper en båt for sine egne penger. Morten får ikke noen eiendomsrett til båten selv om han er gift med Hedda. Kort sagt gir ikke ekteskapet den andre ektefellen noen del i eiendomsretten til tingene. Dette er naturligvis svært “juridisk”. For de fleste ektepar er det en selvfølge at de bruker tingene sammen, og at de diskuterer de avgjørelser som tas.

“Jussen” er likevel viktig i enkelte situasjoner, og da særlig hvis en av ektefellene har gjeld. La oss si at Morten har gjeld. Hvis han ikke betaler denne gjelden, kan den bli tvangsinndrevet. Det vil si at det blir tatt pant i bilen hans. Siden kan bilen bli solgt for å dekke gjelden. Men det kan ikke tas pant i båten som Hedda eier, selv om både bilen og båten er felleseie. Det er altså den som anskaffer verdiene, som har eiendomsretten, og dette kan ikke den andre ektefellens kreditorer beslaglegge. Det betyr at det kan være svært viktig å passe på at det går fram av kvitteringer eller andre papirer hvem av ektefellene som eier de forskjellige tingene.

Sameie

Det er imidlertid ikke alltid slik at ektefellene kjøper eller mottar ting eller andre verdier hver for seg. Det ektefellene anskaffer eller får sammen, blir sameie mellom dem. Sameie betyr kort og godt at to eller flere personer eier en ting sammen. Hvor stor del (i prosent) hver av dem eier, kan variere, men når to ektefeller eier en ting sammen, vil de som regel eie halvparten hver.

Sameie mellom ektefeller kan oppstå på forskjellige måter. En som gir ektefellene en gave, kan for eksempel bestemme at gaven skal være i sameie mellom ektefellene. Og selv om han eller hun ikke uttrykkelig sier noe om dette, vil gaver som er gitt til begge, for eksempel bryllupsgaver, være sameie. Ting som ektefellene kjøper sammen, blir også sameie. Hvor mye hver ektefelle har betalt, er i slike tilfelle ikke avgjørende.

Ektefellenes økonomi må vanligvis sees som en helhet. Dersom Hedda har brukt sin inntekt til å dekke familiens løpende utgifter, mens Morten har brukt sine inntekter til å kjøpe varige ting, for eksempel en hytte, kan Hedda være sameier i hytta. Om det er sameie, er altså et spørsmål om det ligger en felles innsats bak kjøpet av tingen. Derfor kan også Heddas eller Mortens arbeid i hjemmet innebære at ting som den andre har anskaffet ved egne inntekter eller arbeidsinnsats, blir sameie mellom dem. Loven sier dette slik: “Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet.”

Det fremgår ikke av loven hvor omfattende arbeidet hjemmet må ha vært, og hvor stor andel av sameiet denne innsatsen kan danne grunnlaget for. Dette må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Vi kan likevel slå fast her at bolig og innbo som Hedda og Morten kjøper etter at de er gift, eier de vanligvis sammen. Sameie kan også oppstå ved at det har foregått en slik sammenblanding av ektefellenes økonomi at det ikke er mulig å skille ut hva som er anskaffet av den enkelte. Også når ektefellene eier noe i sameie, har det betydning for hva kreditorene til den ene ektefellen kan ta pant i. For eksempel kan Mortens kreditorer bare ta pant i hans del av sameiegjenstanden. Når Hedda på grunn av sin innsats i hjemmet anses for å være sameier i boligen, kan kreditorene til Morten bare ta pant i hans del. Og dette gjelder selv om det er Morten som har betalt hele boligen med sin lønn, og selv om det er han som formelt står som eier av den.

Særeie

Hvis ektefellene ikke er fornøyd med de reglene som gjelder for felleseie, kan de opprette særeie. Så lenge ektefellene lever sammen, er det liten forskjell på felleseie og særeie. Når ekteskapet opphører, enten ved skilsmisse eller ved at den ene ektefellen dør, viser imidlertid forskjellene seg. Det skal vi komme tilbake til nedenfor. Først skal vi se på hvordan man oppretter særeie.

Når ektefellene blir enige om å opprette særeie, må de inngå en spesiell form for avtale som kalles ektepakt. Ektepakten må være skriftlig og må undertegnes av begge ektefellene i nærvær av to vitner. Den må dessuten tinglyses i et eget Ektepaktregister i Brønnøysund for å være gyldig overfor ektefellenes kreditorer. Registeret har en egen brosjyre som forklarer nærmere framgangsmåten for opprettelse av ektepakter.

Partene kan også inngå avtalen før de gifter seg. Særeiet trer da i kraft samtidig med ekteskapet. I avtalen kan ektefellene bestemme at alt de eier hver for seg og det de siden måtte komme til å eie, skal være særeie. I slike tilfeller vil ektefellene ikke få noe felleseie. Men det er ikke noe i veien for at de blir enige om at for eksempel bare huset skal være den enes særeie, eller at bare båten skal være den andres særeie. Ektefellene har da opprettet delvis særeie, og det som faller utenfor dette blir på vanlig måte felleseie.

Enkelte gjenstander kan bli særeie uten at ektefellene selv har bestemt det. En arvelater eller en giver kan bestemme at arven eller gaven skal være den ene ektefellens særeie. På denne måten kan enkelte gjenstander bli særeie, selv om ektefellene ellers har fullstendig felleseie. Selv om ektefellene har avtalt å ha fullstendig særeie, vil likevel gjenstander som er ervervet av dem i fellesskap, bli sameie mellom dem. Hver av ektefellenes andel i sameiegjenstanden blir da dennes særeie.

Det kan være mange grunner til at folk velger særeie. En årsak har nok ofte vært at den av ektefellene som eide mest før ekteskapet, har ønsket å sikre seg mot likedeling dersom ekteskapet skulle bli mislykket og ende med skilsmisse. Som vi skal se nedenfor, innebærer de nye reglene om skjevdeling at det ikke lenger er like stor grunn til å opprette særeie for dette formålet. En annen vanlig grunn til at ektepar oppretter særeie, er at de ønsker å unngå at den ene ektefellens kreditorer skal kunne ta pant i eiendelene. Dette beror ofte på en misforståelse av hva kreditorene kan beslaglegge.

Som vi har sett ovenfor, kan ikke den ene ektefellens kreditorer ta seg dekket i det den andre ektefellen eier, selv om dette er felleseie. Råderett over eiendelene Vi har sett at ekteskapet ikke gir en ektefelle noen alminnelig eiendomsrett eller rett til å være med på å bestemme over ting som tilhører den andre. Hvis Hedda ønsker å selge båten sin, kan hun fritt gjøre det. Morten har ingen juridisk rett til å hindre henne. Dette gjelder for de tingene ektefellene eier hver for seg, og gjelder uansett om tingene tilhører felleseiet eller den enes særeie.

For boligen og det felles innbo gjelder det imidlertid særregler. Hvis en av ektefellene ønsker å pantsette, leie bort eller selge boligen eller felles innbo, må han eller hun ha samtykke fra den andre. Dette gjelder både når ene har felleseie og når de har særeie. For eiendeler som er særeie, kan det imidlertid avtales ved ektepakt at den som eier tingen, skal kunne råde over den uten den andres samtykke. Når det dreier seg om disposisjoner over boligen, må samtykket være skriftlig. Et muntlig samtykke er ikke nok. Vi skal se på et par eksempler. La oss si at det er Morten som har inngått husleiekontrakten for leiligheten som han og Hedda bor i. Dersom han ønsker å si opp kontrakten, må han ha skriftlig samtykke fra Hedda. Det samme gjelder hvis han vil leie ut et rom eller hele leiligheten. Er det Hedda som eier villaen eller rekkehuset de bor i, må hun ha skriftlig samtykke fra Morten hvis hun vil selge, leie bort eller pantsette huset.

Tilsvarende gjelder for ting som hører til det felles innboet. For slike eiendeler er det imidlertid tilstrekkelig med muntlig samtykke. Reglene gjelder bare for “vanlig innbo”. Den som for eksempel eier et verdifullt maleri eller en frimerkesamling, vil som regel ikke trenge ektefellens samtykke til å selge dette. Selv om samtykke er nødvendig etter loven, kan det tenkes at Hedda for eksempel pantsetter huset eller selger innbo uten at Morten har gitt samtykke. Morten må da gå til søksmål innen visse frister for å få omgjort salget eller pantsettelsen. I slike situasjoner bør en søke rettshjelp.

Som vi har sett, vil mange gjenstander være i sameie mellom ektefellene. Dette har betydning for hva ektefellene hver for seg kan gjøre med eiendelene. Den såkalte sameieloven (lov 18. juni 1965 nr. 6) har regler om eiendeler som er i sameie. Kort sagt må begge ektefellene være enige for å foreta rettslige disposisjoner (for eksempel salg og pantsettelse), mens de må dele på og samarbeide om bruken av eiendelen.

---

Вернуться к списку вопросов на странице Юридическая консультация